Det er en sommerkveld i de finske skogene, og jeg sitter igjen og venter på et av dyrene jeg aldri blir lei av å møte. Foran meg ligger myra dekket av hvit myrull. Skogen i bakgrunnen farges av det varme kveldslyset, og omgivelsene er nesten akkurat slik jeg håper på når jeg setter meg i fotoskjulet. Etter en stund kommer en bjørn rolig ut fra skogen. Den beveger seg gjennom myrulla og stadig nærmere stedet hvor jeg sitter. 

Jeg følger den gjennom kameraet mens den rusler mellom de hvite duskene. Det varme lyset treffer pelsen og skogen bak, og i noen korte øyeblikk faller alt på plass. Mens jeg følger bjørnen gjennom kameraet, oppstår plutselig et uttrykk som får meg til å smile. 

Akkurat idet jeg tar bildet åpner den munnen litt, og uttrykket ser nesten ut som et lite smil. Det er selvfølgelig lett å legge menneskelige følelser i et slikt øyeblikk, men det er nettopp dette uttrykket som har gitt bildet navnet sitt. Jeg liker kontrasten mellom den store, kraftige bjørnen og det nesten vennlige uttrykket. Sammen med den lyse myrulla og de varme fargene i bakgrunnen ble det et langt mykere bjørneportrett enn mange av bildene jeg ellers tar. Et lite øyeblikk fra den finske villmarken som fortsatt får meg til å trekke på smilebåndet.