Det er en stille kveld i de finske skogene. Jeg sitter i fotoskjulet ved en liten innsjø og følger med på skogkanten på den andre siden. Solen er på vei ned, og det varme kveldslyset begynner å finne veien mellom trærne. Så kommer en bjørn rolig ut av skogen. Den stopper helt nede ved vannkanten. Samtidig har vinden stilnet fullstendig, og vannet ligger nesten urørlig foran meg.

Bjørnen, trærne og det siste lyset fra solnedgangen speiler seg i overflaten. Jeg blir sittende helt stille og ser gjennom kameraet. I vannet under bjørnen oppstår nesten et nytt landskap. Skogen fortsetter nedover, og bjørnen står ansikt til ansikt med sitt eget speilbilde. Det varer ikke lenge. En liten bevegelse i vannet er nok til å bryte speilingen og forandre hele motivet. Bildet har jeg kalt «To verdener». 

For meg handler det om akkurat dette korte øyeblikket hvor skillet mellom skogen og speilbildet nesten forsvinner. Bjørnen står mellom dem, mens kveldssolen farger vannet og skaper en verden over og en annen under overflaten.