Langt inne i de finske grenseskogene finnes områder hvor det er langt mellom mennesker og hvor skogen fortsetter mil etter mil. Det er her jeg sitter i fotoskjulet denne kvelden, med kameraet rettet mot skogen og det lille vannet foran meg. Solen står lavt og sender det siste varme lyset mellom furutrærne. Etter mange timer med venting kommer en bjørn ut av skogen. Den beveger seg rolig langs vannkanten før den går bort til en høy, død furustamme. Bjørnen reiser seg på bakbeina, legger de store forlabbene rundt stammen og blir stående oppreist. 

Jeg rekker å løfte kameraet og fange øyeblikket. Lyset kommer bakfra og tegner en lys kant rundt bjørnen, mens resten av kroppen nesten blir en silhuett mot skogen. I det stille vannet under den kommer speilbildet til syne og gjør at hele scenen nesten føles uvirkelig. Det er akkurat slike øyeblikk jeg håper på når jeg sitter time etter time i fotoskjulet. Ikke bare et nært møte med bjørnen, men et bilde hvor dyret, skogen, lyset og landskapet rundt får like stor plass. Noen minutter senere er øyeblikket over. Lyset forsvinner gradvis bak trærne, og bjørnen fortsetter videre inn i skogen. Et møte langt inne i de finske skogene, på et sted hvor naturen fortsatt får dominere.