Dypt inne i de finske skogene sitter jeg igjen i fotoskjulet og venter. Rundt meg er skogen tett og mørk, og mellom trærne slipper bare små partier med lys gjennom. Etter hvert dukker en bjørn opp mellom vegetasjonen. Den beveger seg rolig gjennom skogen, delvis skjult bak greiner og busker. I stedet for å forsøke å få et helt rent motiv, bestemmer jeg meg for å bruke skogen aktivt i bildet. 

Jeg fotograferer gjennom vegetasjonen og lar de uskarpe greinene ramme inn bjørnen. Så stopper den opp. Bjørnen vender hodet mot lyset, og et svakt parti treffer ansiktet og pelsen. Resten av kroppen forsvinner nesten inn i den mørke skogen rundt. Det er nettopp dette jeg liker så godt med bildet. Bjørnen er tydelig til stede, men samtidig en naturlig del av omgivelsene. Nesten som om jeg bare får et kort innblikk i en verden som vanligvis er skjult for oss. 

For meg trenger ikke de sterkeste møtene med ville dyr å være dramatiske. Noen ganger er det stillheten, lyset og noen få sekunder mellom trærne som blir sittende igjen.