Dypt inne i de finske grenseskogene, nær grensen til Russland, fikk jeg fotografere denne brunbjørnen idet den tittet frem mellom de mørke grantrærne. Store deler av kroppen var skjult bak greinene, men ansiktet kom tydelig frem i det svake lyset. Jeg satt i fotoskjulet og fulgte med mens bjørnen beveget seg gjennom skogen. Plutselig stoppet den opp bak noen grangreiner og kikket frem. Det var noe med måten ansiktet dukket opp mellom greinene på som fanget oppmerksomheten min. 

Jeg likte spesielt godt hvordan de grønne barnålene rammet inn ansiktet, mens resten av bjørnen nesten forsvant i mørket. I etterbehandlingen valgte jeg å gjøre de mørke områdene enda mørkere for å fremheve kontrasten mellom bjørnens ansikt og omgivelsene. Jeg ønsket å skape et bilde hvor blikket og de små detaljene i ansiktet fikk mest mulig oppmerksomhet, samtidig som grangreinene ga en følelse av å være tett på bjørnen inne i skogen. Det er fascinerende hvor godt et så stort dyr kan forsvinne mellom trærne. 

Brunbjørnen kan veie flere hundre kilo, men likevel bevege seg overraskende stille og være nesten umulig å oppdage i tett skog. Noen ganger er det bare en liten bevegelse eller et glimt av pelsen som avslører at den er der.