Det har regnet hele dagen i de finske grenseskogene. Myra er gjennomvåt, og vannet har samlet seg i store dammer mellom lyng og myrull. Utover ettermiddagen begynner skyene å sprekke opp, og etter hvert som kvelden nærmer seg, kommer det varme lyset tilbake over landskapet. Jeg sitter i fotoskjulet og følger med på hvordan naturen forandrer seg. Etter en lang dag med regn begynner tåken sakte å stige fra den våte myra. Den legger seg som et tynt slør mellom trærne, samtidig som månen kommer til syne over skogkanten. Himmelen får en varm, nesten rosa farge, mens landskapet under blir stadig mørkere. 

Så skjer det noe jeg aldri kommer til å glemme. Et sted inne i skogen begynner en ulv å ule. Lyden bryter gjennom stillheten og bærer langt utover myra. Det varer bare noen få sekunder, men det er mer enn nok. Jeg blir sittende helt stille og lytte. Det er vanskelig å beskrive følelsen av å høre en vill ulv ule ute i naturen, særlig når man sitter alene i et lite fotoskjul, langt fra folk og bebyggelse. I løpet av hele natten er dette den eneste gangen jeg hører ulven. Like plutselig som lyden oppsto, blir det stille igjen. Tåken fortsetter å drive over myra, og månen henger over tretoppene. Jeg vet at ulven er der ute et sted, selv om jeg aldri får se den denne natten. Det gjør opplevelsen enda mer spesiell. Å sitte midt i de finske skogene, høre ulvens uling og se tåken legge seg over myra er en opplevelse jeg sent vil glemme.