En ulv beveger seg rolig gjennom vegetasjonen i de finske grenseskogene. Mellom små bjørketrær, lyng og myrull er store deler av kroppen skjult, men blikket er umulig å overse. De gule øynene følger omgivelsene mens ulven sakte kommer nærmere fotoskjulet. 

Jeg sitter helt stille og følger den gjennom kameraet. I slike situasjoner handler det om å være tålmodig og la dyret bestemme hva som skjer. Vegetasjonen gjør det vanskelig å få et rent bilde, og flere ganger forsvinner ulven nesten helt bak buskene. Så stopper den opp akkurat i en liten åpning. Ansiktet kommer til syne mellom greinene, og i noen korte sekunder ser den rett mot skjulet. Det er noe eget ved å møte en ulv på denne måten. Den er nær, men samtidig nesten skjult i landskapet rundt seg. Pelsen går i ett med fargene i skogen og på myra, og hadde det ikke vært for bevegelsen og de karakteristiske øynene, kunne den vært vanskelig å oppdage. 

Jeg liker spesielt hvordan vegetasjonen får være en stor del av dette bildet. Den forteller noe om miljøet ulven beveger seg i, samtidig som greinene leder oppmerksomheten mot ansiktet og blikket. Et kort møte i de finske skogene, og et av de øyeblikkene hvor det føles som om naturen selv bestemmer komposisjonen.